Til tider føler jeg meg som en idiot, ikke ofte heldigvis, ikke ofte. Men nå akkurat gjør jeg det..
Det er vanskelig å være usikker. Om du faktisk vil fortsette å møte noen. Eller å bare slutte.
Du bestemmer deg for at denne personen er noen du vil fortsette å møte. Du trenger bare en bekreftelse. Fra en av dine mest kyniske venner, en bekreftlse på at det er bra nok, like bra som du innbiller deg. Om at det er han.
Men det er han ikke, fordi han har funnet noen andre. Igjen. Noen bedre. Han forje, din livs største kjærlighet gjorde akkurat det samme.
Idioten, meg.
Igjen.
Faen, jeg får så lyst til å skrike.
Som om det ikke var ille nok at du bor med verdens mest forelskede kjæreste par, så må du bli sparka i leggen. Igjen.
Jeg vet ikke hva som er det verste. Å bli dumpa av en fyr du endelig innser at du liker, eller din livs største kjærlighet som for litt siden for forteller deg at du er den eneste han vil være sammen med. Men det går ikke. Han er sammen med noen andre.
Jeg er dritt lei mennesker som ikke bryr seg, eller som ikke vil ha noe mer meg å gjøre enn kroppen min.
Ironisk nok så jævlig som jeg ser ut så er det menn alltid er ute etter. I hvertfall er det slik jeg føler. Til å med min største kjærlighet føler jeg bare var ut etter så. Min stygge kropp. Mitt stygge jeg.
Når er det min tid? Eller kommer den aldri?. Jeg vet ikke om det er alle andre jeg hater, eller bare meg selv.
