Mamma

Jeg må slutte å kjøre tog. Særlig på dagtid. Jeg tenker for mye. Om hvordan ting er, om hvordan de kunne vært og hvordan de kommer til å bli. 8 timer er lenge. Alt for lenge. Jeg må slutte å være så snill og drite i å dra og besøke folk. Eller bare begynne og ta fly..
Det er noe rart. Føler at jeg har en stor byrde hengene over meg. Det meste er jo bra akkurat nå. Venner, jobb, økonomi og hus.. Vet ikke hva det er.. Det er heller ikke mamma..

Mamma ringte, det var to timer igjen av togturen. Hun sutret. Som vanlig.
Hun har endelig skjønt at jeg ikke snakker med henne. Det tok henne 8 måneder å innse.
Hun trodde det var bare en fase. Jeg sa det som det er. Hun benektet det ikke. Hun unnskylte seg faktisk.
Hun vil møte meg. Og jeg møtte henne. Jeg har ingenting mer og si. Jeg har sagt mitt, og jeg gidder ikke å skal begynne og fikse forholdet vårt nå. Det har jeg prøvd på i mange år. Hun stengte meg ut av familien. Så enkelt er det. Jeg gidder ikke å bruke mer tid og energi på dette mer..
Hun pratet, jeg hørte. Hun kommer till å gi opp om to uker. Jeg ser det på henne. Vi må prøve å være en familie igjen, sier hun.
Hø, ja. Det har jeg prøvd på i 15 år uten at hun har vært interessert.
Jeg ga helt opp for 8 måneder siden, og kommer ikke til å prøve i den nærmeste framtid heller. Vil gjerne ha en mor og en mamma, men da må hun elske meg for den jeg er, og det gjør ikke min mor...

Gleder meg til den dagen jeg møter noen som virkelig elsker meg, en som er stolt og glad i meg.
Til den dagen jeg får min egen familie, hvor mine barn skal få all den kjærligheten og støtten min mor ikke ga meg...
Jeg orker ikke gråte mer..